Norsk religionsundervisning anno 2023: mangfold eller Sola scriptura?

Ordet «mangfold» har i den senere tid blitt et typisk «buzzword». Og oppmerksomhet rundt mangfold er naturligvis viktig i et samfunn som blir mer og mer – nettopp – mangfoldig. Men er mangfold egentlig ivaretatt i religions- og livssynsundervisningen? Dette nummeret av Prismet er et dobbeltnummer med en åpen del og en egen temaseksjon om jødedom i religionsundervisningen. Temaseksjonen har vært et samarbeid mellom gjesteredaktør Gunnar Haaland og undertegnede, og har sin egen, mer utfyllende innledning. Noen overordnede betraktninger fra hovedredaktør er likevel på sin plass. For det er noen overgripende temaer som går igjen på tvers av den åpne delen og temaseksjonen. Et av disse er mangfold. Et annet er den tradisjonelle kristne, lutherske tolkningsrammen som har kjennetegnet norsk religionsundervisning – og nok fremdeles gjør det i større eller mindre grad. Disse to, mangfold og en kristen, luthersk tolkningsramme, henger nøye sammen.I læreplanen fra 2020 (LK20) står det beskrevet i KRLE-undervisningens første såkalte kjerneelement («Kjennskap til religioner og livssyn») at «[e]levene skal bli kjent med mangfoldet av religioner og livssyn, og med de ulike tradisjonenes indre mangfold. Faget skal gi grunnlag for refleksjon over majoritets-, minoritets- og urfolksperspektiver i Norge» (LK20, min kursivering). Så i hvilken grad legger læreplanene og lærebøkene til rette for at elevene får denne kjennskapen til (ytre og indre) mangfold i religionsundervisningen? I nummerets første artikkel viser Synnøve Markeng hvordan det tekstlige meningsinnholdet i hellige skrifter vektlegges i religionsdidaktiske innføringsbøker til tross for at hellige tekster har flere og ulike funksjoner i forskjellige religioner. Her ser vi hvordan den lutherske tolkningsrammen, med fokus på Bibelens tekstlige innhold, også dominerer i undervisningen av andre religioner der den såkalte semantiske dimensjonen av skriftene ikke er like rådende. Markeng viser videre hvordan særlig den såkalte ikoniske dimensjonen, det vil si en særskilt behandling av tekstene, ikke vies plass i norske lærebøker. Nils Hallvard Korsvoll er inne på den samme tematikken i sin artikkel om jødedomsundervisning i fagfornyelsen. Korsvoll understreker også at tekster kan ha mange ulike funksjoner, og at tekstenes meningsinnhold ikke nødvendigvis alltid er det primære i en religiøs tradisjon. Han skriver i denne forbindelse at fokuset på tekstenes innhold «kommuniserer et hierarki eller en prioritering av meningsinnhold som i ytterste konsekvens kan spores tilbake til Luthers sola scriptura. En slik implisitt protestantisk religionsforståelse kan skape både avstand og fremmed­gjøring både for jødiske og andre elever» (s. 109). Fremmedgjøring er også et begrep nært knyttet til (mangelen på) mangfold, både når det gjelder mangfoldet av religioner og livssyn og innad i en religiøs tradisjon. Elever med bakgrunn fra andre religioner enn den luthersk-kristne vil med rette kunne føle seg fremmedgjort dersom en protestantisk tolkningsramme legges til grunn for deres egen religion i stedet for at undervisningen skjer på religionenes egne premisser. Det samme gjelder for jødiske elever når deres hellige skrift blir omtalt som «Det gamle testamentet», eller satt i sammenheng med kristendommen på andre måter i stedet for at jødedommen blir behandlet for seg som en separat religiøs tradisjon uavhengig av kristendommen. Men også innad i den kristne tradisjonen finnes det mangfold som ikke i tilstrekkelig grad belyses. I den åpne seksjonens andre artikkel analyserer Hannah Johnson Olkvam og Knut Aukland hvordan Jesus fremstilles i norske lærebøker, og problematiserer bruken av bilder der Jesus i stor grad portretteres som hvit og vestlig. Forfatterne belyser hvordan bibelske skikkelser fremstilles på en måte som ligner «oss selv», uten at det tas høyde for at kristendommen er en religion med utøvere over hele verden som vil kunne føle seg fremmedgjort gjennom en slik representasjon. Men denne fremstillingen av Jesus som hvit og vestlig berører også et annet viktig aspekt, som er relevant for nummerets temaseksjon: nemlig hvordan anti­semittiske holdninger gjennom kristendommens historie har ført til at man gjennom kunsten har latt være å fremheve Jesus som det han var – en jøde fra Midtøsten – og i stedet har portrettert ham som en som den hvite vestlige mann kunne identifisere seg med. Indre mangfold er også et av temaene i Morten Beckmanns artikkel om essensialisering i jødedomsundervisningen. Han belyser hvordan undervisning om jødedom er preget av enhetstenkning og generalisering, og at til tross for at læreplanen også påpeker at elevene skal gjøres kjent med tradisjonenes indre mangfold, er dette noe som kommer som et påheng og som vies lite plass i lærebøkene. Når heterogeniteten innad i en tradisjon ikke belyses tilstrekkelig vil religionsutøvere som opplever beskrivelsen av sin egen religion som ugjenkjennelig kunne føle seg fremmedgjort og ekskludert i undervisningen. Men det fører også til kunnskapsmangel blant dem som skal lære om og forstå andres tros- og livssyn. Nina Gacic viser i sin artikkel hvordan bruken av jødiske veivisere i religionsundervisningen kan belyse mangfoldet innad i jødedommen ved at veiviserne selv eksemplifiserer hvordan jødisk liv i Norge kan være mer enn én ting. At norske elever får møte jødiske veivisere som er nær dem i alder og som de kan identifisere seg med, kan også bidra til oppmerksomhet og refleksjon rundt etablerte, fastlåste forestillinger om jødedommen og om hvor lite vi vet om jødisk liv i dagens Norge. Også boken Jødisk: Identitet, praksis og minnekultur, vil uten tvil bidra til økt kunnskap om indre mangfold og jødisk liv i Norge. Boken er redigert av Cora Alexa Døving og anmeldt av Torleif Elgvin i temaseksjonen av dette Prismetnummeret. Tidligere i år skapte Torkel Brekke debatt i mediene med sin bok Ingen er uskyldig om antisemittisme på venstresiden. Andrew Thomas er også inne på dette temaet i sin anmeldelse av David Baddiels bok Jews Don’t Count. Der søker Baddiel å avdekke hvordan det britiske samfunnet er gjennomsyret av en underliggende antisemittisme og hvordan jøder ikke teller som en minoritetsgruppe i dagens rasismedebatter. Mange av observasjonene hans vil kunne være relevante også for det norske samfunnet. Underliggende eller ubevisst antisemittisme var også noe av det Geir Winje og Kjartan Belseths bok Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen ble kritisert for av Jacob Holm-Lupo da den utkom i 2021. Boken ble som kjent trukket tilbake av Cappelen Damm, men er nå utkommet i ny, revidert utgave. Gunnar Magnus Eidsvåg anmeldte den første utgaven i Prismet nr. 4/2021, og vi har fått ham til å kommentere den nye utgaven og endringene som er gjort der i dette nummeret. Mangfold – eller mangel på sådan – ser med andre ord ut til å være en rød tråd gjennom dette dobbeltnummeret, enten det er eksternt eller internt. Jeg spurte innledningsvis om mangfold er ivaretatt i religionsundervisningen, og mye kan tyde på at det ikke er tilfelle. Men enten det skyldes at religions- og livssynsundervisningen domineres av protestantiske forståelser av hva religion og religiøsitet er, eller manglende bevissthet rundt tradisjonenes indre heterogenitet kan jeg slå én ting fast: dette nummeret demonstrerer i alle fall en økende oppmerksomhet rundt og erkjennelse av nettopp disse temaene i forskningen. Og det er et skritt i riktig retning!God lesning! Cathinka Dahl HambroRedaktør