Er «vanlige mennesker» sexy nok for medieforskere?

«− Det blir bra å slippe det kjøret. Det har vært en lang måned. Men jeg kan ikke la dette stå usagt. Jeg kan ikke bare sette meg tilbake og være tilfreds med dette hvis ikke det blir riktig. Han sier indirekte at jeg lyver. Det er det jeg reagerer på. Da står han der og lyver selv. Det synes ikke jeg er greit, sier Sofie».1 Vårens store mediedebatt handler om VGs dekning av Trond Giskes dans med en ung kvinne på Bar Vulkan en sein natt. Sofie er kvinnen som ble foreviget mens hun i seks sekunder danset med Trond Giske, og som dermed ufrivillig havnet i mediene. Hun vil ikke ha etternavnet sitt i spaltene, og blir derfor «Sofie (27)» .2 Hennes møte med journalist og redaktør i VG utløser en av de mest dramatiske egengranskningene i norsk presse og får også konsekvenser ikke bare for de involverte, men for presseetikken. Det er mange sider ved denne saken som er debattert og vil bli vektlagt framover. Poenget i denne kommentaren er å belyse de ikke-profesjonelle kildenes plass i medieforskningen. Eller rettere sagt manglende plass. For på samme måte som ikke-profesjonelle kilder eller såkalte grasrotkilder er underrepresentert i medietekster, er de også det i medieforskningen. Vi kan snakke om en forsknings-blindsone. Den gjelder ikke bare for grasrotkilder i store mediedrev-saker, men også i kriminalsaker. Med ikke-profesjonelle kilder menes vanlige mennesker som ikke figurerer i mediene i kraft av sin yrkesrolle eller rolle som offentlig person. Det er også sjelden slike saker kommer opp til behandling i medienes egne presseetiske organer. Mangeårig medlem i PFU, Eva Sannum, oppsummer i en kommentar til Sofiesaken: «Journalistisk adferd og forholdet til kilder er et eget kapittel i pressens etiske regel-