Når den langsomme volden gjøres lesbar

Abstract

Postkolonialt, verdenslitterært, planetært Forståelsen av litteratur og litterære verk som bidragsytere til nasjonale forestilte fellesskap har i mange sammenhenger gått på bekostning av studier av litteraturens transnasjonale og transkontinentale trekk. Den postkoloniale teorien og verdenslitteraturteorien har i så måte felles målsetting: å løfte fram disse. Dette til tross har den faglige debatten mellom postkolonialister og verdenslitteraturfolk til tider hatt høy temperatur. De ulike retningene har da også vesentlig ulik historie. Verdenslitteraturteoriens historie spores vanligvis tilbake til Johann Wolfgang von Goethe, og dens revitalisering rundt årtusenskiftet har først og fremst foregått ved akademiske institusjoner i Vesten. Begge deler har gitt feltet en eurosentrisk slagside, selv om de ulike forskerne kan ha, og gjerne har, ønsket noe annet. Postkolonial teori har derimot ikke dette tyngdepunktet, med sine røtter i ulike kamper mot kolonisering, rasisme og imperialisme. Kritikken mot verdenslitteraturteori fra postkolonialt hold har til dels dreid seg om å synliggjøre et skjevt utsyn, og at teoriens sveipende systemer visker ut partikulære erfaringer og mer nyanserte geografiske, kulturelle og språklige forhold. Fra motsatt hold er postkolonial teori blitt karakterisert som utdatert i en verden med mange andre konfliktlinjer enn denne ene som angår kolonialisme, og anklaget for å produsere forutsigbare og snevre resultater. Mens postkolonial teori i noen grad er utviklet som en akademisk respons på kunstnerisk litterær praksis, har verdenslitteraturteorien gjerne blitt stående som løsrevet fra lesningen av litterære verk. Til gjengjeld overses denne teoriretningens engasjement og ideale fordringer. Det siste til tross for at det knapt finnes en artikkel om verdenslitteratur som unnlater å sitere følgende fra Goethes berømte samtale om verdenslitteratur med Eckermann: «Nasjonallitteraturen betyr nutildags lite, vi er i