Fra redaksjonen

Abstract

I forbindelse med den norske skolereformen i 1997, var undertegnede deltager i et forskernettverk som, på oppdrag av det som den gang het Kirke-, utdanningsog forskningsdepartementet gjennomførte en større undersøkelse i skoler som allerede hadde organisert tilbud til 6-åringer under Lov om barnehager. En vesentlig del av dette oppdraget var, slik det ble uttrykt fra oppdragsgiverens side, at undersøkelsen kunne brukes som et utgangspunkt for et nærmere samarbeid med lærerutdanningen i Norge med tanke på kompetanseutvikling for reformen. Resultater fra denne undersøkelsen er publisert i et temanummer av Barn: «Grunnskolereform 97: Utfordringer i en endringsprossess» (Tingstad og Haug 1997). Mer enn klare føringer for innholdet i det kommende skoletilbudet til 6-åringene, er det 20 år etter, enkelt å se at artiklene i dette temanummeret heller viste stor grad av usik kerhet knyttet til hvordan skolen var skikket til å ta imot de yngste barna. En vesentlig del av den politiske retorikken rundt innføringen av reformen var at en skulle ta i bruk «det beste fra to tradisjoner» (altså lek og læring fra barnehage og skole). Peder Haug skriver i innledningskapitlet at veien om barnehagen er det aller mest spen nende ved denne måten å reformere på.