Læreboka som agent i reproduksjon av språklige virkeligheter

Abstract

Artikkelen presenterer en analyse av tre norskverk for småtrinnet med særlig henblikk på ett kompetansemål som ble føyd til læreplanen i revisjonen i 2013, som sier at elevene skal kunne “samtale om begrepene dialekt, bokmål og nynorsk”. Ved å ta utgangspunkt i hvordan det konkrete læreplantillegget har blitt omsatt i pedagogiske tekster, forsøker studien å vise hvordan læreverk reproduserer visse forestillinger om språk, her kalt kulturelle modeller, og dermed potensielt presenterer leseren for hva som skal anses som språklige normaliteter, og indirekte også hva som faller utafor normaliteten. Analysene får fram at læreverka gjennomgående legger stor vekt på sambandet mellom språk og sted, og at den monolingvale (eller monolektale) språkbrukeren står i forgrunnen. De fleste andre former for språklig variasjon – både intra- og inter­individuell – blir derimot sterkt underkommunisert i de pedagogiske tekstene på dette punktet. I artikkelen blir det drøfta hvordan lærebok­forfatterne på denne måten påvirker det utsynet elevene får til sine språklige omgivelser, og hvilket klassifikasjonssystem for språklig variasjon elevene sitter igjen med. Et hovedmotiv er at de tre læreverka langt på veg viderefører historia om “Dialektlandet Norge” – uten hensyn til at den språklige virkeligheten har endra seg betraktelig de siste tiåra.