Sikkerhetspolitikk, kultur eller �konomi? Konkurrerende forklaringer p� omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen

Abstract

I 2001 besluttet Stortinget en vesentlig endring i forsvarskonsept og en betydelig reduksjon i forsvarsstrukturen. Forsvarets hovedoppgave skulle ikke lenger vaere a utgjore et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar. Beslutningen var et brudd med forsvarskonseptet som hadde dominert norsk forsvarsplanlegging under den kalde krigen og i tiaret som fulgte. Hvorfor ble invasjonsforsvaret forlatt, og hva ble Forsvarets nye hovedoppgave? Artikkelen argumenterer for at det finnes tre dominerende og delvis konkurrerende forklaringer pa omleggingen av Forsvaret: en sikkerhetspolitisk, en kulturell og en okonomisk. Den forste tilnaermingen ser beslutningen som drevet av et onske om a bidra mer i utenlandsoperasjoner for a bli oppfattet som en «god alliert» i NATO og USA. Den andre forklarer overgangen med en kulturell endring der en ny og mer «internasjonalisert» forsvarspolitisks diskurs vant frem blant norske beslutningstakere. Den tredje ser endringen som et uunngaelig resultat av invasjonsforsvarets manglende okonomiske baerekraft. Abstract in English:Security Policy, Culture or Defence Economics? Competing Explanations for the Transformation of the Norwegian Armed Forces after the Cold WarIn 2001, the Storting – Norway’s parliament – decided on a significant change in Norway’s national defence concept and a significant reduction in the defence structure. The Armed Forces’ main task should no longer be to constitute a mobilization-based territorial defence force. The decision was a break with the defence concept that had dominated Norwegian defence planning during the Cold War and in the decade that followed. Why was territorial defence abandoned, and what became the Armed Forces’ new main task? The article argues that there are three dominant and partly competing explanations for the transformation of the Armed Forces: a security policy explanation, a cultural explanation and an economic explanation. The first approach sees the decision as driven by a desire to contribute more in international operations in order to be perceived as a “good ally” in NATO and the United States. The second explains the transformation with cultural changes among Norwegian decision-makers, through which a new and more “internationalized” defence policy discourse became dominant. The third sees the change as the inevitable result of the financial unsustainability of the old status quo in the Armed Forces.