Responspraksiser i lærerutdanningen

I denne artikkelen presenteres en studie av skriveprosessen knyttet til et utvalg av lærerstudenters arbeid med semesteroppgaver. Studien fokuserer hovedsakelig på lærerresponsen, men trekker også inn studentenes tekstrevisjoner og refleksjoner. Nærmere bestemt undersøkes hvilke responshandlinger faglærerne utfører for å veilede studentene, samt hvilke revisjonshandlinger studentene utfører. Dette er altså en tekststudie som avdekker språklige virkemidler og handlinger anvendt i den skriftlige interaksjonen mellom lærer og student. Tekstmaterialet består av studentenes to versjoner av semesteroppgaven, lærerresponser samt studentsvar på et enkelt spørreskjema. Analysene viser at lærerresponsene er komplekse, og enkelte tilbakemeldinger kan ha flere lag språkhandlinger. Lærerresponsene omfatter både anerkjennende og kritiske ytringer, de viser på ulike måter en respektfull tilnærming og de avdekker at lærerne forsøker å balansere mellom faglige og relasjonelle hensyn. Det kommer imidlertid fram at lærerne har en tendens til å innta en mer styrende holdning overfor svake tekster, mens de har mer dialogpregede og spørrende tilbakemeldinger til sterke tekster. Når det gjelder hva lærerne påpeker i tekstenes innhold, er det flere likheter, og deres vektlegging av selvstendighet i studenttekstene framstår som spesielt interessant. Dette er en selvstudie, da tre av forskerne er studentenes lærere. Dette innebærer at det også har vært et mål å utvikle egen profesjonskompetanse. Studien konkluderer med at lærere innenfor høyere utdanning trenger å utvikle responskompetansen og metaspråket om responspraksiser. Blant annet understrekes behovet for en bevisstgjøring av potensialet i, men også utfordringene ved, bruken av ulike språkhandlinger og språklige virkemidler. Ikke minst trenger studenter veiledning i å kunne tolke lærerens respons.