Pub Date : 2023-08-01DOI: 10.23865/intpol.v81.5604
Louise Olsson, Niels Nagelhus Schia, Birthe Einen
Kunnskapsutveksling mellom forskere og beslutningstakere i pågående politiske prosesser og i praktisk arbeid med å håndtere store samfunnsutfordringer krever gjennomtenkte og konkrete løsninger. Disse løsningene bør fremme effektiv kunnskapsdeling der forskningsfronten og politikkutforming møtes. Med et slikt formål utviklet Utenriksdepartementet (UD), Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) tidlig i 2021 et dialogforum for Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Dialogforumet samlet forskere, politikere og diplomater med mål om å styrke kunnskapsgrunnlaget for aktuelle og viktige saker for Norge i Sikkerhetsrådet. Denne artikkelen presenterer hvordan Dialogforumet for Norges rolle i FNs sikkerhetsråd 2021–2022 (Dialogforumet) bidro til å støtte opp om en kunnskapsbasert utenrikspolitikk for Norge i FNs sikkerhetsråd. Sett i sammenheng med de økende kravene om forskningens samfunnsbidrag, viser erfaringene med Dialogforumet hvor komplekse slike kunnskapsutvekslinger er i praksis. Ved å belyse erfaringene med Dialogforumet, vil artikkelen dermed sette søkelys på hvordan slike utbytte-prosesser og potensielle samfunnsbidrag kan se ut i praksis, i tillegg til å øke forståelsen for fordeler så vel som utfordringer knyttet til forholdet mellom kunnskap og politikk. Abstract in English:Dialogue Forum – Norway’s Role in the Security Council and the Knowledge-based PillarKnowledge exchange between researchers and decision-makers in ongoing political processes and practical work to address major societal challenges requires thorough and concrete solutions. These solutions should promote effective knowledge sharing where the forefront of research meets policy development. With this purpose in mind, the Ministry of Foreign Affairs (MFA), the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI), and the Peace Research Institute Oslo (PRIO) established a dialogue forum for Norway’s membership in the United Nations Security Council in early 2021. The Dialogue Forum brought together researchers, politicians, and diplomats with the aim of strengthening the knowledge base for relevant and important issues concerning Norway in the Security Council. This article presents how the Dialogue Forum contributed to supporting a knowledge-based foreign policy for Norway in the UN Security Council. In the context of increasing demands related to the societal impact of research, the experiences with the Dialogue Forum demonstrate the complexity of such knowledge exchanges in practice. By shedding light on the experiences with the Dialogue Forum, the article illustrates how such processes of knowledge exchange and potential societal contributions can manifest in practice, while also enhancing the understanding of the benefits and challenges associated with the relationship between knowledge and policy.
{"title":"Dialogforum – Norges rolle i Sikkerhetsrådet og den kunnskapsbaserte bærebjelken","authors":"Louise Olsson, Niels Nagelhus Schia, Birthe Einen","doi":"10.23865/intpol.v81.5604","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5604","url":null,"abstract":"Kunnskapsutveksling mellom forskere og beslutningstakere i pågående politiske prosesser og i praktisk arbeid med å håndtere store samfunnsutfordringer krever gjennomtenkte og konkrete løsninger. Disse løsningene bør fremme effektiv kunnskapsdeling der forskningsfronten og politikkutforming møtes. Med et slikt formål utviklet Utenriksdepartementet (UD), Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) tidlig i 2021 et dialogforum for Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Dialogforumet samlet forskere, politikere og diplomater med mål om å styrke kunnskapsgrunnlaget for aktuelle og viktige saker for Norge i Sikkerhetsrådet. Denne artikkelen presenterer hvordan Dialogforumet for Norges rolle i FNs sikkerhetsråd 2021–2022 (Dialogforumet) bidro til å støtte opp om en kunnskapsbasert utenrikspolitikk for Norge i FNs sikkerhetsråd. Sett i sammenheng med de økende kravene om forskningens samfunnsbidrag, viser erfaringene med Dialogforumet hvor komplekse slike kunnskapsutvekslinger er i praksis. Ved å belyse erfaringene med Dialogforumet, vil artikkelen dermed sette søkelys på hvordan slike utbytte-prosesser og potensielle samfunnsbidrag kan se ut i praksis, i tillegg til å øke forståelsen for fordeler så vel som utfordringer knyttet til forholdet mellom kunnskap og politikk.\u0000Abstract in English:Dialogue Forum – Norway’s Role in the Security Council and the Knowledge-based PillarKnowledge exchange between researchers and decision-makers in ongoing political processes and practical work to address major societal challenges requires thorough and concrete solutions. These solutions should promote effective knowledge sharing where the forefront of research meets policy development. With this purpose in mind, the Ministry of Foreign Affairs (MFA), the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI), and the Peace Research Institute Oslo (PRIO) established a dialogue forum for Norway’s membership in the United Nations Security Council in early 2021. The Dialogue Forum brought together researchers, politicians, and diplomats with the aim of strengthening the knowledge base for relevant and important issues concerning Norway in the Security Council. This article presents how the Dialogue Forum contributed to supporting a knowledge-based foreign policy for Norway in the UN Security Council. In the context of increasing demands related to the societal impact of research, the experiences with the Dialogue Forum demonstrate the complexity of such knowledge exchanges in practice. By shedding light on the experiences with the Dialogue Forum, the article illustrates how such processes of knowledge exchange and potential societal contributions can manifest in practice, while also enhancing the understanding of the benefits and challenges associated with the relationship between knowledge and policy.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-08-01","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"47213843","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-08-01DOI: 10.23865/intpol.v81.5439
Iver B. Neumann
Artikkelens første del viser hvordan FN blir representert på to forskjellige måter i norsk utenrikspolitisk debatt: på den ene side pragmatisk, som legitimeringsarena for ført politikk, og på den annen ideologisk, som alternativ til Nato-orientert politikk. Spenningen mellom de to kommer tydelig frem idet begrepet «FN-sporet» ble vanlig i norsk utenrikspolitisk ordskifte omkring Irak-krigen (2003), og umiddelbart ble brukt på begge måter. Del to viser at det kun er i offentlig politisk diskurs FN representeres på disse to måtene; i diplomatisk diskurs er det bare den første representasjonen som forekommer. Del tre, som er normativ, er et dobbeltangrep på den ideologiske representasjonen av FN. Første ankepunkt er et generelt forsvar av pragmatisme og en avvisning av ideologi i utenrikspolitikken. Andre ankepunkt er et konjunkturavhengig forsvar av pragmatisme; i en internasjonal orden som i tiltagende grad domineres av stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, er utfordringen for Norge nå er å kjempe for at mest mulig av internasjonal politikk avgjøres i multilateral sammenheng. Hva slags multilateral sammenheng det dreier seg om, er underordnet. Jeg konkluderer med at det er en grunn til at betydningen av FN-sporet som et alternativ til Nato-orientering blir en stadig mer marginalisert betydning i norsk debatt, nemlig at en slik posisjon fremstår som rigid og derfor ubrukelig. Abstract in English:The UN Track in Norwegian Foreign PolicyThe first part of the article discusses how two representations of the UN have traditionally vied with one another in Norwegian public debate. One is pragmatic and accentuates the UN’s role as a consensus-creating and legitimating force in Norwegian foreign policy. The other is ideological and accentuates the UN as an alternative focus to NATO. Since the Iraq War of 2003, the concept of a “UN track” in Norwegian foreign policy has lent itself to both usages. While the ideological representation was quite widespread in Norwegian public debate on the left of the Labour Party and further leftwards, it is now only to be found at the very left of the political spectrum. As demonstrated in the second part of the article, in Norwegian diplomatic discourse, the UN is represented in pragmatic terms only. The third part of the article is a normative celebration of the waning of the ideological representation of the UN. Two reasons are given. Firstly, and on principle, a pragmatic approach to foreign policy making is superior to an ideological approach in that it increases room for manoeuvre. Secondly, and related to the conjuncture of present-day international relations, which is seeing a resurgence of great-power rivalry, a small power like Norway has a vested interest in maintaining as much multilateralism as possible. The interest in multilateralism as a general phenomenon takes precedence over what particular form multilateralism takes.
{"title":"FN-sporet i norsk utenrikspolitikk","authors":"Iver B. Neumann","doi":"10.23865/intpol.v81.5439","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5439","url":null,"abstract":"Artikkelens første del viser hvordan FN blir representert på to forskjellige måter i norsk utenrikspolitisk debatt: på den ene side pragmatisk, som legitimeringsarena for ført politikk, og på den annen ideologisk, som alternativ til Nato-orientert politikk. Spenningen mellom de to kommer tydelig frem idet begrepet «FN-sporet» ble vanlig i norsk utenrikspolitisk ordskifte omkring Irak-krigen (2003), og umiddelbart ble brukt på begge måter. Del to viser at det kun er i offentlig politisk diskurs FN representeres på disse to måtene; i diplomatisk diskurs er det bare den første representasjonen som forekommer. Del tre, som er normativ, er et dobbeltangrep på den ideologiske representasjonen av FN. Første ankepunkt er et generelt forsvar av pragmatisme og en avvisning av ideologi i utenrikspolitikken. Andre ankepunkt er et konjunkturavhengig forsvar av pragmatisme; i en internasjonal orden som i tiltagende grad domineres av stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, er utfordringen for Norge nå er å kjempe for at mest mulig av internasjonal politikk avgjøres i multilateral sammenheng. Hva slags multilateral sammenheng det dreier seg om, er underordnet. Jeg konkluderer med at det er en grunn til at betydningen av FN-sporet som et alternativ til Nato-orientering blir en stadig mer marginalisert betydning i norsk debatt, nemlig at en slik posisjon fremstår som rigid og derfor ubrukelig.\u0000Abstract in English:The UN Track in Norwegian Foreign PolicyThe first part of the article discusses how two representations of the UN have traditionally vied with one another in Norwegian public debate. One is pragmatic and accentuates the UN’s role as a consensus-creating and legitimating force in Norwegian foreign policy. The other is ideological and accentuates the UN as an alternative focus to NATO. Since the Iraq War of 2003, the concept of a “UN track” in Norwegian foreign policy has lent itself to both usages. While the ideological representation was quite widespread in Norwegian public debate on the left of the Labour Party and further leftwards, it is now only to be found at the very left of the political spectrum. As demonstrated in the second part of the article, in Norwegian diplomatic discourse, the UN is represented in pragmatic terms only. The third part of the article is a normative celebration of the waning of the ideological representation of the UN. Two reasons are given. Firstly, and on principle, a pragmatic approach to foreign policy making is superior to an ideological approach in that it increases room for manoeuvre. Secondly, and related to the conjuncture of present-day international relations, which is seeing a resurgence of great-power rivalry, a small power like Norway has a vested interest in maintaining as much multilateralism as possible. The interest in multilateralism as a general phenomenon takes precedence over what particular form multilateralism takes.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-08-01","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"42852548","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-08-01DOI: 10.23865/intpol.v81.5584
Torunn L. Tryggestad
Da Norge gikk ut av Sikkerhetsrådet 31. desember 2022, hadde landet lagt bak seg to år med det som av observatører blir beskrevet som en «diplomatisk bragd». Til tross for pandemi og et svært vanskelig samarbeidsklima mellom vetomaktene, klarte Norge sammen med andre valgte medlemmer å bygge allianser, forhandle og manøvrere. Norge gjorde seg særlig bemerket i FN-miljøet i New York med å iverksette en rekke tiltak for å styrke Sikkerhetsrådets arbeid på temaområdet «kvinner, fred og sikkerhet» (KFS). Gjennom systematisk og målrettet arbeid bidro blant annet Norge til å øke andelen kvinner som holder orienteringer for Sikkerhetsrådet, og å styrke operasjonaliseringen av tidligere forpliktelser på kvinners rettigheter og deltakelse i FNs operative virksomhet. Denne arbeidsmetodikken bidro ikke bare til å effektivisere Sikkerhetsrådets arbeid med KFS, men også til å styrke Norges internasjonale status som foregangsland på dette temaområdet. Abstract in English:“Women, Peace and Security” in the UN Security Council:Norwegian Efforts and Status-buildingWhen Norway left the UN Security Council on 31 December 2022, observers described Norway’s two years on the Council as a “diplomatic feat”. Despite the pandemic and a very hostile diplomatic climate between the veto powers, Norway, together with other elected members, managed to build alliances, negotiate and maneuver. Within the UN system and in the diplomatic community in New York, Norway was acknowledged in particular for initiating a number of measures to strengthen the UN Security Council’s work on “Women, Peace and Security” (WPS). By working systematically and targeted, Norway contributed, among other things, to increasing the number of women briefers to the Council, and to strengthening the operationalization of previous commitments on WPS in the UN’s operational activities. Not only did the Norwegian way of operating help streamline the UN Security Council’s work on WPS, it also contributed to strengthen Norway’s international status as a leading country in this thematic area.
{"title":"«Kvinner, fred og sikkerhet» i FNs sikkerhetsråd: Norsk innsats og statusbygging","authors":"Torunn L. Tryggestad","doi":"10.23865/intpol.v81.5584","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5584","url":null,"abstract":"Da Norge gikk ut av Sikkerhetsrådet 31. desember 2022, hadde landet lagt bak seg to år med det som av observatører blir beskrevet som en «diplomatisk bragd». Til tross for pandemi og et svært vanskelig samarbeidsklima mellom vetomaktene, klarte Norge sammen med andre valgte medlemmer å bygge allianser, forhandle og manøvrere. Norge gjorde seg særlig bemerket i FN-miljøet i New York med å iverksette en rekke tiltak for å styrke Sikkerhetsrådets arbeid på temaområdet «kvinner, fred og sikkerhet» (KFS). Gjennom systematisk og målrettet arbeid bidro blant annet Norge til å øke andelen kvinner som holder orienteringer for Sikkerhetsrådet, og å styrke operasjonaliseringen av tidligere forpliktelser på kvinners rettigheter og deltakelse i FNs operative virksomhet. Denne arbeidsmetodikken bidro ikke bare til å effektivisere Sikkerhetsrådets arbeid med KFS, men også til å styrke Norges internasjonale status som foregangsland på dette temaområdet.\u0000Abstract in English:“Women, Peace and Security” in the UN Security Council:Norwegian Efforts and Status-buildingWhen Norway left the UN Security Council on 31 December 2022, observers described Norway’s two years on the Council as a “diplomatic feat”. Despite the pandemic and a very hostile diplomatic climate between the veto powers, Norway, together with other elected members, managed to build alliances, negotiate and maneuver. Within the UN system and in the diplomatic community in New York, Norway was acknowledged in particular for initiating a number of measures to strengthen the UN Security Council’s work on “Women, Peace and Security” (WPS). By working systematically and targeted, Norway contributed, among other things, to increasing the number of women briefers to the Council, and to strengthening the operationalization of previous commitments on WPS in the UN’s operational activities. Not only did the Norwegian way of operating help streamline the UN Security Council’s work on WPS, it also contributed to strengthen Norway’s international status as a leading country in this thematic area.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-08-01","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"46314680","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-08-01DOI: 10.23865/intpol.v81.5400
Hanna Espevik
At småstaten Norge vant over stormakten Canada i kampen om en plass i Sikkerhetsrådet, overrasket flere observatører. Denne artikkelen argumenterer for at et tidlig annonsert kandidatur, stabil deltagelse fra høyt politisk hold og fokus på personlige relasjoner mellom landene for å oppnå tillit, var særlige viktige faktorer i 2020-utfallet av valget til Sikkerhetsrådet for Vest-gruppen. Det argumenteres særlig for at disse faktorene bunner i et spørsmål om tillit mellom stater, som til slutt resulterer i om landet stemmer på dem eller ikke. Dette gjør at å oppnå tillit bør anses som en egen logikk i internasjonale kampanjer fremover – både strategisk, for fremtidige kampanjer, og akademisk, med tanke på fremtidige analyser. Datamaterialet er innhentet gjennom dokumentanalyse, feltarbeid og eliteintervjuer av 25 informanter innenfor og utenfor FN. Abstract in English:Norway’s Victory over Canada in the Competition for a Place in the UN Security Council Was About TrustThe surprise victory of the small state of Norway over the major power of Canada in the competition for a seat in the Security Council caught the attention of several observers. This article argues that an early announced candidacy, consistent high-level political engagement, and a focus on building personal relationships between the countries to establish trust were particularly crucial factors in shaping the outcome of the 2020 election for the Western Group’s seat in the Security Council. It is specifically argued that these factors are rooted in a question of trust among states, which ultimately determines whether a country votes for them or not. This highlights the significance of prioritizing trust-building as a distinct logic in future international campaigns – both strategically for upcoming campaigns and academically for future analyses. The data for this study was collected through document analysis, fieldwork, and elite interviews with 25 informants within and outside of the United Nations.
{"title":"Norges seier over Canada i konkurransen om en plass i FNs sikkerhetsråd handlet om tillit","authors":"Hanna Espevik","doi":"10.23865/intpol.v81.5400","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5400","url":null,"abstract":"At småstaten Norge vant over stormakten Canada i kampen om en plass i Sikkerhetsrådet, overrasket flere observatører. Denne artikkelen argumenterer for at et tidlig annonsert kandidatur, stabil deltagelse fra høyt politisk hold og fokus på personlige relasjoner mellom landene for å oppnå tillit, var særlige viktige faktorer i 2020-utfallet av valget til Sikkerhetsrådet for Vest-gruppen. Det argumenteres særlig for at disse faktorene bunner i et spørsmål om tillit mellom stater, som til slutt resulterer i om landet stemmer på dem eller ikke. Dette gjør at å oppnå tillit bør anses som en egen logikk i internasjonale kampanjer fremover – både strategisk, for fremtidige kampanjer, og akademisk, med tanke på fremtidige analyser. Datamaterialet er innhentet gjennom dokumentanalyse, feltarbeid og eliteintervjuer av 25 informanter innenfor og utenfor FN.\u0000Abstract in English:Norway’s Victory over Canada in the Competition for a Place in the UN Security Council Was About TrustThe surprise victory of the small state of Norway over the major power of Canada in the competition for a seat in the Security Council caught the attention of several observers. This article argues that an early announced candidacy, consistent high-level political engagement, and a focus on building personal relationships between the countries to establish trust were particularly crucial factors in shaping the outcome of the 2020 election for the Western Group’s seat in the Security Council. It is specifically argued that these factors are rooted in a question of trust among states, which ultimately determines whether a country votes for them or not. This highlights the significance of prioritizing trust-building as a distinct logic in future international campaigns – both strategically for upcoming campaigns and academically for future analyses. The data for this study was collected through document analysis, fieldwork, and elite interviews with 25 informants within and outside of the United Nations.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-08-01","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"46329520","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-08-01DOI: 10.23865/intpol.v81.5627
M. Juul
Norges FN-ambassadør Mona Juul reflekterer i denne artikkelen om arbeidet i Sikkerhetsrådet sett fra innsiden etter at Russland startet sin fullskala angrepskrig mot Ukraina 24. februar 2022. Den brutale og folkerettsstridige krigshandlingen av en vetomakt i FNs sikkerhetsråd mot et suverent naboland er det mest alvorlige som har skjedd på europeisk jord siden den andre verdenskrig. Krigen, som ble dimensjonerende for Norges femte medlemskap i FNs sikkerhetsråd i 2021–2022, fikk også konsekvenser for samarbeidet og dynamikken mellom sikkerhetsrådsmedlemmene. Det var en overhengende fare for at Sikkerhetsrådet ville bli så splittet at det ikke lenger ville ivareta sine grunnleggende funksjoner. Ambassadør Juul gir et innsideblikk på hva Norge gjorde i denne situasjonen etter det sikkerhetspolitiske tidsskillet, hvilket handlingsrom som fantes, og hvordan Norge bidro til at Sikkerhetsrådet, tross økt splittelse, klarte å fatte vedtak på flere viktige saksområder. Abstract in English:Impressions from the UN Security Council When Russia Initiated its Full-scale WarIn this article, Norway’s ambassador to the United Nations, Mona Juul, reflects on the work of the Security Council after Russia started its full-scale war on Ukraine 24 February 2022. This brutal and illegal war by a Security Council veto power against a sovereign neighbouring country is the most serious act of aggression on European soil since World War II. Russia’s unprovoked attack on Ukraine, the black swan of Norway’s fifth membership period of the UN Security Council in 2021–2022, severely influenced the cooperation and dynamics among the Council members. There was a clear and present danger that the Council would be so polarised that its ability to fulfil its mandate of maintaining international peace and security would be jeopardised. Ambassador Juul provides an inside view on Norway’s diplomacy after this geopolitical watershed moment: Was there any room for manoeuvring, and how did Norway, given the increased polarisation, contribute to keeping the Security Council functional as a decision-making body in several important files and dossiers?
{"title":"Inntrykk fra FNs sikkerhetsråd da Russland gikk til fullskala angrepskrig","authors":"M. Juul","doi":"10.23865/intpol.v81.5627","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5627","url":null,"abstract":"Norges FN-ambassadør Mona Juul reflekterer i denne artikkelen om arbeidet i Sikkerhetsrådet sett fra innsiden etter at Russland startet sin fullskala angrepskrig mot Ukraina 24. februar 2022. Den brutale og folkerettsstridige krigshandlingen av en vetomakt i FNs sikkerhetsråd mot et suverent naboland er det mest alvorlige som har skjedd på europeisk jord siden den andre verdenskrig. Krigen, som ble dimensjonerende for Norges femte medlemskap i FNs sikkerhetsråd i 2021–2022, fikk også konsekvenser for samarbeidet og dynamikken mellom sikkerhetsrådsmedlemmene. Det var en overhengende fare for at Sikkerhetsrådet ville bli så splittet at det ikke lenger ville ivareta sine grunnleggende funksjoner. Ambassadør Juul gir et innsideblikk på hva Norge gjorde i denne situasjonen etter det sikkerhetspolitiske tidsskillet, hvilket handlingsrom som fantes, og hvordan Norge bidro til at Sikkerhetsrådet, tross økt splittelse, klarte å fatte vedtak på flere viktige saksområder.\u0000Abstract in English:Impressions from the UN Security Council When Russia Initiated its Full-scale WarIn this article, Norway’s ambassador to the United Nations, Mona Juul, reflects on the work of the Security Council after Russia started its full-scale war on Ukraine 24 February 2022. This brutal and illegal war by a Security Council veto power against a sovereign neighbouring country is the most serious act of aggression on European soil since World War II. Russia’s unprovoked attack on Ukraine, the black swan of Norway’s fifth membership period of the UN Security Council in 2021–2022, severely influenced the cooperation and dynamics among the Council members. There was a clear and present danger that the Council would be so polarised that its ability to fulfil its mandate of maintaining international peace and security would be jeopardised. Ambassador Juul provides an inside view on Norway’s diplomacy after this geopolitical watershed moment: Was there any room for manoeuvring, and how did Norway, given the increased polarisation, contribute to keeping the Security Council functional as a decision-making body in several important files and dossiers?","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-08-01","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"44046298","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-06-09DOI: 10.23865/intpol.v81.5670
Jørgen Jensehaugen
Jon Hanssen-Bauer argumenterer for at tostatsløsning lever og at kritikken av norsk politikk rammer feil. I denne replikken argumenterer jeg for at vi analyserer den samme virkeligheten, men at vi har veldig forskjellig forståelse av hva denne politiske virkeligheten betyr for situasjonen på bakken i Israel/Palestina. Det finnes ikke noe godt alternativ til tostatsløsningen, men verdenssamfunnet (inkludert Norge) må jobbe med den realiteten som finnes. Den realiteten innebærer dessverre at israelsk ekspansasjon og amerikansk aksept for denne har umuliggjort den løsningen. Abstract in EnglishThe Map and the Territory: Israel, Palestine and Norwegian Foreign PolicyJon Hanssen-Bauer argues that the two-state solution is alive and that my critique of Norwegian foreign policy falls short. In this reply I argue that we analyse the same reality, but that we draw very different conclusions about the implications of this political reality for the situation in Israel/Palestine. While there is no good alternative to the two-state solution, the international community (including Norway) must accept the existing reality. Unfortunately, that is one where Israeli expansion and the US acceptance of this has made that solution impossible.
Jon Hanssen Bauer认为，愚蠢的解决方案是存在的，对挪威政治的批评是错误的。在这方面，我认为，我们分析的是同样的现实，但我们对这一政治现实对以色列/巴勒斯坦当地局势意味着什么有着截然不同的理解。愚蠢的解决方案没有好的替代方案，但国际社会（包括挪威）必须面对现实。不幸的是，这一现实意味着，以色列的扩张和美国对此的接受不可能实现这一解决方案。英文摘要《地图与领土：以色列、巴勒斯坦和挪威外交政策》Jon Hanssen Bauer认为，两国解决方案是活的，我对挪威外交政策的批评没有达到目的。在这一答复中，我认为，我们分析了同样的现实，但对于这一政治现实对以色列/巴勒斯坦局势的影响，我们得出了截然不同的结论。虽然两国解决方案没有好的替代方案，但国际社会（包括挪威）必须接受现有的现实。不幸的是，这是以色列扩张的地方，而美国对此的接受使解决方案变得不可能。
{"title":"Kartet og terrenget: Israel, Palestina og norsk utenrikspolitikk","authors":"Jørgen Jensehaugen","doi":"10.23865/intpol.v81.5670","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5670","url":null,"abstract":"Jon Hanssen-Bauer argumenterer for at tostatsløsning lever og at kritikken av norsk politikk rammer feil. I denne replikken argumenterer jeg for at vi analyserer den samme virkeligheten, men at vi har veldig forskjellig forståelse av hva denne politiske virkeligheten betyr for situasjonen på bakken i Israel/Palestina. Det finnes ikke noe godt alternativ til tostatsløsningen, men verdenssamfunnet (inkludert Norge) må jobbe med den realiteten som finnes. Den realiteten innebærer dessverre at israelsk ekspansasjon og amerikansk aksept for denne har umuliggjort den løsningen.\u0000Abstract in EnglishThe Map and the Territory: Israel, Palestine and Norwegian Foreign PolicyJon Hanssen-Bauer argues that the two-state solution is alive and that my critique of Norwegian foreign policy falls short. In this reply I argue that we analyse the same reality, but that we draw very different conclusions about the implications of this political reality for the situation in Israel/Palestine. While there is no good alternative to the two-state solution, the international community (including Norway) must accept the existing reality. Unfortunately, that is one where Israeli expansion and the US acceptance of this has made that solution impossible.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":"1 1","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-06-09","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"68913391","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-06-09DOI: 10.23865/intpol.v81.5638
Jon Hanssen-Bauer
Ine Eriksen Søreides var Norges utenriksminister i en usedvanlig krevende periode i konflikten mellom Israel og palestinerne. Som alle andre stater, fastholdt Norge det overordnede synet om at bare tostatsløsningen kan gi varig fred mellom Israel og palestinerne og ledet giversamarbeidet for å fortsette statsbyggingen og bevare det institusjonelle fundamentet for en slik løsning. Arbeidet ble forankret i FNs sikkerhetsråd, hvor Norge høstet ros for innsatsen. Hvis man undersøker hva Norge gjorde i giverlandssamarbeidet (AHLC) i forhold til den direkte konteksten for de ulike tiltakene, vil man finne at den norske politikken lyktes. Jørgen Jensehaugens elegante spissformuleringer om at utenriksminister Søreide var et godt posisjonert vitne til at tostatsløsningen døde og at hun sikret at bistanden til palestinerne gjorde at denne politiske løsningens endelikt var så smertefri som mulig, strider mot empiriske fakta. Det er ikke riktig at sentrale bærebjelker i tostatsløsningen ble utradert. Og når tostatsløsningens død faktisk ikke kunne konstateres på den tiden, faller også kritikken for at Søreide ikke skiftet politisk kurs. Abstract in EnglishElegance and Empiricism: An Insider’s Perspective on Ine Eriksen Søreide and the Conflict Between Israel and the PalestiniansIne Eriksen Søreide was Norway’s foreign minister during an exceptionally challenging period in the conflict between Israel and the Palestinians. Like all other countries, Norway maintained the overarching view that only a two-state solution can provide lasting peace between Israel and the Palestinians and led donor cooperation to continue state-building and preserve the institutional foundation for such a solution. The work was anchored in the UN Security Council where Norway received praise for its efforts. If one examines what Norway did in the donor cooperation (the AHLC) in relation to the direct context of the various measures, one will find that Norwegian policy was successful. Jørgen Jensehaugen’s elegant formulations that Foreign Minister Søreide was a well-positioned witness to the death of the two-state solution and that she ensured that aid to the Palestinians made this political solution’s demise as painless as possible are contrary to empirical facts. It is not correct that central pillars of the two-state solution were eradicated at the time. And as the two-state solution was not dead, the criticism that Søreide did not change her political course becomes irrelevant.
{"title":"Eleganse og empiri: Et innsideperspektiv på Ine Eriksen Søreide og konflikten mellom Israel og palestinerne","authors":"Jon Hanssen-Bauer","doi":"10.23865/intpol.v81.5638","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5638","url":null,"abstract":"Ine Eriksen Søreides var Norges utenriksminister i en usedvanlig krevende periode i konflikten mellom Israel og palestinerne. Som alle andre stater, fastholdt Norge det overordnede synet om at bare tostatsløsningen kan gi varig fred mellom Israel og palestinerne og ledet giversamarbeidet for å fortsette statsbyggingen og bevare det institusjonelle fundamentet for en slik løsning. Arbeidet ble forankret i FNs sikkerhetsråd, hvor Norge høstet ros for innsatsen. Hvis man undersøker hva Norge gjorde i giverlandssamarbeidet (AHLC) i forhold til den direkte konteksten for de ulike tiltakene, vil man finne at den norske politikken lyktes. Jørgen Jensehaugens elegante spissformuleringer om at utenriksminister Søreide var et godt posisjonert vitne til at tostatsløsningen døde og at hun sikret at bistanden til palestinerne gjorde at denne politiske løsningens endelikt var så smertefri som mulig, strider mot empiriske fakta. Det er ikke riktig at sentrale bærebjelker i tostatsløsningen ble utradert. Og når tostatsløsningens død faktisk ikke kunne konstateres på den tiden, faller også kritikken for at Søreide ikke skiftet politisk kurs. Abstract in EnglishElegance and Empiricism: An Insider’s Perspective on Ine Eriksen Søreide and the Conflict Between Israel and the PalestiniansIne Eriksen Søreide was Norway’s foreign minister during an exceptionally challenging period in the conflict between Israel and the Palestinians. Like all other countries, Norway maintained the overarching view that only a two-state solution can provide lasting peace between Israel and the Palestinians and led donor cooperation to continue state-building and preserve the institutional foundation for such a solution. The work was anchored in the UN Security Council where Norway received praise for its efforts. If one examines what Norway did in the donor cooperation (the AHLC) in relation to the direct context of the various measures, one will find that Norwegian policy was successful. Jørgen Jensehaugen’s elegant formulations that Foreign Minister Søreide was a well-positioned witness to the death of the two-state solution and that she ensured that aid to the Palestinians made this political solution’s demise as painless as possible are contrary to empirical facts. It is not correct that central pillars of the two-state solution were eradicated at the time. And as the two-state solution was not dead, the criticism that Søreide did not change her political course becomes irrelevant.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":"37 1","pages":"0"},"PeriodicalIF":0.0,"publicationDate":"2023-06-09","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"135100802","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-06-05DOI: 10.23865/intpol.v81.5276
Ole Martin Stormoen
Konseptet beroligelse utgjør en del av «arvesølvet» i norsk sikkerhetspolitikk. Russlands siste invasjon av Ukraina har aktualisert debatten om den «klassiske» beroligelsen: de selvpålagte begrensningene på alliert militær aktivitet i Norge. I denne artikkelen forstås beroligelse som mer enn det å «slipe ned» den alliansebaserte avskrekkingen. Konseptuelt er det er derfor hensiktsmessig å skille mellom to typer beroligelse: passiv og aktiv. En konseptuell oppdatering vil være nyttig for å forstå beroligelsens ulike form(er), mulige effekt(er) og konseptets fortsatte relevans i Norges forhold til Russland – i en tid der den teknologiske utviklingen og markante geopolitiske endringer endrer rammevilkårene og forutsetningene som beroligelse er tuftet på. En mer spesifisert forståelse av konseptet inkluderer en bredere del av norsk utenrikspolitikk – både i teori og i praksis – og inkluderer en rekke samarbeids- og konfliktflater i det norsk-russiske forholdet som går ut over den «klassiske» beroligelsen. Denne artikkelen argumenterer ut fra premisset om at vi ikke vet om beroligelse virker etter hensikten. Beroligelse, et konsept som i utgangspunktet bygget på etterkrigstids-realismens verdenssyn og logikk, bør derfor også analyseres med andre teoretiske «linser» som kan gi bedre forståelse av effektene av de ulike formene for beroligelse i en verden med andre rammevilkår enn da Holst lanserte konseptet. Abstract in EnglishNorwegian reassurance 2.0: Theory, practice, and changing structural dynamicsThe concept of ’beroligelse’ (reassurance) forms an integral part of Norwegian foreign and security policy. Russia’s latest invasion of Ukraine has re-ignited the debate on the relevance of ’classic’ Norwegian reassurance measures: the self-imposed limitations on Allied military activity in the northern parts of Norway. In this article, however, the concept is understood as far more than just the restrictions on alliance-based deterrence. Conceptually, it is therefore fruitful to distinguish between two types of reassurance: passive and active. A conceptual clarification will be useful for understanding the hypothesized effects of the different form(s) of reassurance and therefore for a discussion of the concept’s continued relevance for Norway’s relationship with Russia – at a time when technological advances and significant geopolitical changes challenge the structures and assumptions on which reassurance is founded. This article argues from the premise that we do not know whether reassurance works as intended. Reassurance, a concept that was initially built on the worldview and logic of post-war realism, should therefore also be scrutinized using theoretical ’lenses’ that can provide complimentary understandings of how the different forms of reassurance could work in a world that has gone through considerable changes since Holst coined the concept.
{"title":"Beroligelse 2.0: Teori, praksis og rammevilkår i en ny tid","authors":"Ole Martin Stormoen","doi":"10.23865/intpol.v81.5276","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5276","url":null,"abstract":"Konseptet beroligelse utgjør en del av «arvesølvet» i norsk sikkerhetspolitikk. Russlands siste invasjon av Ukraina har aktualisert debatten om den «klassiske» beroligelsen: de selvpålagte begrensningene på alliert militær aktivitet i Norge. I denne artikkelen forstås beroligelse som mer enn det å «slipe ned» den alliansebaserte avskrekkingen. Konseptuelt er det er derfor hensiktsmessig å skille mellom to typer beroligelse: passiv og aktiv. En konseptuell oppdatering vil være nyttig for å forstå beroligelsens ulike form(er), mulige effekt(er) og konseptets fortsatte relevans i Norges forhold til Russland – i en tid der den teknologiske utviklingen og markante geopolitiske endringer endrer rammevilkårene og forutsetningene som beroligelse er tuftet på. En mer spesifisert forståelse av konseptet inkluderer en bredere del av norsk utenrikspolitikk – både i teori og i praksis – og inkluderer en rekke samarbeids- og konfliktflater i det norsk-russiske forholdet som går ut over den «klassiske» beroligelsen. Denne artikkelen argumenterer ut fra premisset om at vi ikke vet om beroligelse virker etter hensikten. Beroligelse, et konsept som i utgangspunktet bygget på etterkrigstids-realismens verdenssyn og logikk, bør derfor også analyseres med andre teoretiske «linser» som kan gi bedre forståelse av effektene av de ulike formene for beroligelse i en verden med andre rammevilkår enn da Holst lanserte konseptet.\u0000Abstract in EnglishNorwegian reassurance 2.0: Theory, practice, and changing structural dynamicsThe concept of ’beroligelse’ (reassurance) forms an integral part of Norwegian foreign and security policy. Russia’s latest invasion of Ukraine has re-ignited the debate on the relevance of ’classic’ Norwegian reassurance measures: the self-imposed limitations on Allied military activity in the northern parts of Norway. In this article, however, the concept is understood as far more than just the restrictions on alliance-based deterrence. Conceptually, it is therefore fruitful to distinguish between two types of reassurance: passive and active. A conceptual clarification will be useful for understanding the hypothesized effects of the different form(s) of reassurance and therefore for a discussion of the concept’s continued relevance for Norway’s relationship with Russia – at a time when technological advances and significant geopolitical changes challenge the structures and assumptions on which reassurance is founded. This article argues from the premise that we do not know whether reassurance works as intended. Reassurance, a concept that was initially built on the worldview and logic of post-war realism, should therefore also be scrutinized using theoretical ’lenses’ that can provide complimentary understandings of how the different forms of reassurance could work in a world that has gone through considerable changes since Holst coined the concept.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-06-05","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"42011182","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-04-25DOI: 10.23865/intpol.v81.4155
Flemming Getreuer
Samspil mellem råstof-, selvstændigheds- og udenrigspolitik er vigtigt i samarbejdet mellem Grønland og Danmark. Mulige indtægter fra råstofudnyttelse har tidligere været en central del af selvstændighedspolitikken i Grønland, men fokus er nu ændret mod det udenrigspolitiske. Grønland har en lang mine- og mineralefterforskningshistorie, men der er relativt få projekter, som har givet stor samfundsmæssig gevinst. Olieefterforskningshistorien har været mere sporadisk med nogle få hektiske perioder i 1970’erne og i det nye årtusinde. Aktiviteterne har haft stor international bevågenhed, både i perioden med dansk myndighed før 1979, i perioden med fælles beslutningskompetence, og nu hvor Grønland siden 2009 har haft ansvaret for lovgivning og administration. Investeringerne i henholdsvis olie- og mineralefterforskning i Grønland er af nogenlunde samme størrelsesorden, men der er meget stor forskel på den involverede industri og effekten på det grønlandske samfund. I perioder har der været interesse for strategisk vigtige råstoffer, under og efter 2. verdenskrig især kryolit og uran og i de senere år sjældne jordarter. Råstofferne indgår i et kompliceret geopolitisk spil mellem USA, EU og Kina, hvor Grønland forsøger at opnå yderligere udenrigspolitisk indflydelse i forhold til Danmark. Abstract in EnglishGreenland mineral and petroleum exploration history in international political perspectiveGreenland has a long mining and mineral exploration history. Despite significant political interest and investments, only few projects have been economically successful. Petroleum exploration has been more sporadic with hectic activity in the 1970’ties and in the new Millenium. Costs for exploration are in the same order for minerals and petroleum exploration but with large differences in the involved industry, the national companies and the effect on Greenland society and politics. Throughout history there has always been strong political focus on resources in Greenland, both in periods with Danish authority before 1979, in the period with joint competence, and after Greenland took over full legislation and administration in 2009. Possible income from resource exploitation has always been a central part of the independence policy in Greenland but focus is changing towards foreign policy. In some periods other countries have shown interest for strategically important raw materials, especially cryolite and uranium during and after World War II, and in later years Rare Earth Elements. Greenland resources are part of a complicated geopolitical game between the US, EU, and China, and where Greenland is challenging the foreign policy of the Kingdom of Denmark and prepares for independence.
{"title":"Grønlands mineral- og olieefterforskningshistorie i internationalt politisk perspektiv","authors":"Flemming Getreuer","doi":"10.23865/intpol.v81.4155","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.4155","url":null,"abstract":"Samspil mellem råstof-, selvstændigheds- og udenrigspolitik er vigtigt i samarbejdet mellem Grønland og Danmark. Mulige indtægter fra råstofudnyttelse har tidligere været en central del af selvstændighedspolitikken i Grønland, men fokus er nu ændret mod det udenrigspolitiske. Grønland har en lang mine- og mineralefterforskningshistorie, men der er relativt få projekter, som har givet stor samfundsmæssig gevinst. Olieefterforskningshistorien har været mere sporadisk med nogle få hektiske perioder i 1970’erne og i det nye årtusinde. Aktiviteterne har haft stor international bevågenhed, både i perioden med dansk myndighed før 1979, i perioden med fælles beslutningskompetence, og nu hvor Grønland siden 2009 har haft ansvaret for lovgivning og administration. Investeringerne i henholdsvis olie- og mineralefterforskning i Grønland er af nogenlunde samme størrelsesorden, men der er meget stor forskel på den involverede industri og effekten på det grønlandske samfund. I perioder har der været interesse for strategisk vigtige råstoffer, under og efter 2. verdenskrig især kryolit og uran og i de senere år sjældne jordarter. Råstofferne indgår i et kompliceret geopolitisk spil mellem USA, EU og Kina, hvor Grønland forsøger at opnå yderligere udenrigspolitisk indflydelse i forhold til Danmark.\u0000Abstract in EnglishGreenland mineral and petroleum exploration history in international political perspectiveGreenland has a long mining and mineral exploration history. Despite significant political interest and investments, only few projects have been economically successful. Petroleum exploration has been more sporadic with hectic activity in the 1970’ties and in the new Millenium. Costs for exploration are in the same order for minerals and petroleum exploration but with large differences in the involved industry, the national companies and the effect on Greenland society and politics. Throughout history there has always been strong political focus on resources in Greenland, both in periods with Danish authority before 1979, in the period with joint competence, and after Greenland took over full legislation and administration in 2009. Possible income from resource exploitation has always been a central part of the independence policy in Greenland but focus is changing towards foreign policy. In some periods other countries have shown interest for strategically important raw materials, especially cryolite and uranium during and after World War II, and in later years Rare Earth Elements. Greenland resources are part of a complicated geopolitical game between the US, EU, and China, and where Greenland is challenging the foreign policy of the Kingdom of Denmark and prepares for independence.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-04-25","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"49228182","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
Pub Date : 2023-02-07DOI: 10.23865/intpol.v81.5157
Hallvard Notaker
Staten har de siste årene skjerpet lovverket som regulerer nasjonal sikkerhet, blant annet for å bedre situasjonsforståelse og krisehåndtering i møte med hybride trusler fra Russland og Kina. Artikkelen er en samtidshistorisk undersøkelse av norsk forebyggende sikkerhet i tiårene siden den kalde krigen og viser hvordan graden av statlig inngripen er blitt moderert i spennet mellom skiftende trusselforståelser og hensynet til effektiv statsforvaltning, økonomisk liberalisering og internasjonalisering. Frem til 2014 veide dette hensynet ofte tyngre enn sikkerhet, mens forholdet gradvis dreide motsatt vei med fornyet stormaktsrivalisering og Russlands anneksjon av Krym i 2014. Artikkelen konkluderer med at motsetningen mellom sikkerhetsbegrunnet inngripen og økonomisk handlefrihet ikke er en floke som kan løses, men en vedvarende balansegang. Dermed kan ikke den sårbare randsonen i lovverkets ytterkant fjernes, bare flyttes. Abstract in EnglishNational Security or Economic Efficiency? Norway’s Ability to Detect Hybrid Threats in a Contemporary History PerspectiveIn recent years several parts of Norwegian national security legislation has been strengthened. A key goal has been to improve the capacity for situational awareness and crisis management in the face of Russian or Chinese hybrid threats. This article takes a contemporary history approach to the development of Norwegian protective security in the decades since the end of the cold war. It shows how the reach of the state has been modified by competing pressures from changing threat assessments and the ambition of government reforms, economic liberalisation and internationalisation. Until 2014 security tended to take the back seat. The balance began to change following Russia’s annexation of Crimea in 2014 and a renewed emphasis on great power rivalry. The article concludes that the juxtaposition of security-motivated state intervention and economic freedoms is not a puzzle to be solved, but rather a permanent balancing act. Consequently, the vulnerable edges of legislation, where state regulation ends, may be moved but not abolished.
{"title":"Nasjonal sikkerhet eller økonomisk effektivitet? Norges evne til å avdekke hybride trusler i samtidshistorisk perspektiv","authors":"Hallvard Notaker","doi":"10.23865/intpol.v81.5157","DOIUrl":"https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5157","url":null,"abstract":"Staten har de siste årene skjerpet lovverket som regulerer nasjonal sikkerhet, blant annet for å bedre situasjonsforståelse og krisehåndtering i møte med hybride trusler fra Russland og Kina. Artikkelen er en samtidshistorisk undersøkelse av norsk forebyggende sikkerhet i tiårene siden den kalde krigen og viser hvordan graden av statlig inngripen er blitt moderert i spennet mellom skiftende trusselforståelser og hensynet til effektiv statsforvaltning, økonomisk liberalisering og internasjonalisering. Frem til 2014 veide dette hensynet ofte tyngre enn sikkerhet, mens forholdet gradvis dreide motsatt vei med fornyet stormaktsrivalisering og Russlands anneksjon av Krym i 2014. Artikkelen konkluderer med at motsetningen mellom sikkerhetsbegrunnet inngripen og økonomisk handlefrihet ikke er en floke som kan løses, men en vedvarende balansegang. Dermed kan ikke den sårbare randsonen i lovverkets ytterkant fjernes, bare flyttes.\u0000Abstract in EnglishNational Security or Economic Efficiency? Norway’s Ability to Detect Hybrid Threats in a Contemporary History PerspectiveIn recent years several parts of Norwegian national security legislation has been strengthened. A key goal has been to improve the capacity for situational awareness and crisis management in the face of Russian or Chinese hybrid threats. This article takes a contemporary history approach to the development of Norwegian protective security in the decades since the end of the cold war. It shows how the reach of the state has been modified by competing pressures from changing threat assessments and the ambition of government reforms, economic liberalisation and internationalisation. Until 2014 security tended to take the back seat. The balance began to change following Russia’s annexation of Crimea in 2014 and a renewed emphasis on great power rivalry. The article concludes that the juxtaposition of security-motivated state intervention and economic freedoms is not a puzzle to be solved, but rather a permanent balancing act. Consequently, the vulnerable edges of legislation, where state regulation ends, may be moved but not abolished.","PeriodicalId":42131,"journal":{"name":"Internasjonal Politikk","volume":" ","pages":""},"PeriodicalIF":0.2,"publicationDate":"2023-02-07","publicationTypes":"Journal Article","fieldsOfStudy":null,"isOpenAccess":false,"openAccessPdf":"","citationCount":null,"resultStr":null,"platform":"Semanticscholar","paperid":"43124233","PeriodicalName":null,"FirstCategoryId":null,"ListUrlMain":null,"RegionNum":4,"RegionCategory":"社会学","ArticlePicture":[],"TitleCN":null,"AbstractTextCN":null,"PMCID":"","EPubDate":null,"PubModel":null,"JCR":null,"JCRName":null,"Score":null,"Total":0}
京公网安备 11010802042870号
京ICP备2023020795号-1
扫码关注我们
求助内容：
应助结果提醒方式：